Soppeldynga

Igaar bestemte vi oss for aa ta turen til byens soppeldynge, men jeg tror ingen av oss egentlig var helt klar over hva det innebar. Synet som motte oss naar vi var framme var helt forferdelig! Det er nesten umulig aa beskrive. Vi var mange enige om at det er det vaerste vi noen gang har sett! Det var kilometersvis med soppel, paa det hoyeste var det 20meter!

Det ble tungt aa puste, det var royk og stov overalt! Det kom flere billass med ny soppel i den lille tiden vi var der. Alle flokket seg rundt den nye sopla for aa finne de "beste" tingene. Lykkelige saa det nesten ut som noen av de ble da de fant en halvspist pizza de kunne fortsette paa. Vi snakket med et par som jobbet der og fikk vite at det jobber ca 2000 mennesker paa dynga dagelig. De fleste bor paa dynga ogsaa, mens noen kommer dit for aa jobbe. Det var utrolig mange barn der ogsaa, noen var sikkert ikke mer enn 3aar.

Jeg ble egentlig bare staende aa se meg rundt og fole meg utrolig hjelpeslos. Var saa utrolig trist og uvirkelig. Har aldri sett noe lignende i hele mitt liv! Det er saant man ser paa TV, men som blir saa mye virkeligere naar man ser det med egne oyne.

En av mennene som bodde paa dynga tok oss med paa en liten omvisning. De som bor (ca 200 familier) der har laget en liten landsby som vi fikk se. Vi fikk se baade skolen, helsehuset og kjokkenet hvor det sto et par damer aa laget mat til saa mange som overhodet mulig innenfor okonomiens grenser. Vi fikk vaere med inn i helsehuset og fikk endel informasjon av en av legene der. De behandlet saa mange som de hadde mulighet til. Bahandlingen var egentlig gratis, men de hadde et prinsipp om at pasientene skulle delta. Derfor betaler pasientene det de har raad til, selv om det kanskje bare er snakk om 1kr. Legen fortalte at de fikk omtrent inn 30 cordobas dagen, noe som er 10 norske kroner. For vi forlot helsehuset la vi igjen endel penger som de skulle bruke til det de trengte. Godt aa kunne bidra litt!

Da vi gikk rundt i "landsbyen" ble vi omringet av noen smaa barn. Det som var saa rart var at ingen tigget paa dynga. Barna som kom mot oss ville bare ha litt kos. Vi bar dem opp, holdt dem i handa og klemmet dem. Var kjempe koselig, men samtidig saa utrolig trist!

Det kom kjorende en bil som vannet all sopla, det var visst kommunen sitt bidrag. De vannet for aa unngaa brann og at stovet skulle spre seg. Paa vei inn til dynga hang det faktisk et skilt om at det ikke var lov aa kaste soppel. Helt ufattelig at det ikke blir gjort mer for aa unngaa situasjonen!

Etter et par timer var vi paa vei hjem til Santos igjen. Var egentlig ganske sliten av inntrykkene og satt igjen med mange tanker rundt det vi nettopp hadde sett og opplevd paa naert hold. Vi snakket endel om det paa vei hjem, tror flere hadde behov for aa lufte tankene litt. Vi var veldig enige om at vi setter stor pris paa det livet vi lever.


-Skrevet av Kristin-